Utenforskap

"Pernille Pederson." Dette navnet kommer ikke til å glemme. Hun er en av de kollegene mine på Diakonhjemmet Sykehus og den andre nordmannen som sa til meg at jeg snakker dårlig norsk og at det virker som om jeg akkurat har kommet hit til Norge og nettopp begynt å jobbe her. 
Hun sa ikke dette da jeg var istedet. Hun visste ikke at jeg pleide å ta opp rapporten. Det er egentlig ikke meningen å spionere på dem. Det var bare min måte å lære norsk på, og jeg har aldri trodd at noen skulle snakke sånn om meg. Dessutten er Pernille veldig snill og hyggelig mot meg.

Jeg følte alt og ingenting den første gangen jeg hørt opptaker. Jeg måtte bekrefte dette til den norsk kameraten min, selv om jeg er 99% sikker på at jeg forstår hva hun sa.
Kanskje hun har helt rett. Kanskje jeg virkelig snakker dårlig norsk. Kanskje jeg bare trodde at jeg ville klare meg i det norske samfunnet, men i virkeligheten, gjør jeg ikke det. i hvert fall er det det jeg ville tro.

Jeg var utrolig heldig å fikk jobben på Sykehuset og traff dyktige og hyggelige  sykepleiere. Dette har lært meg mye og jeg føler meg ganske trygg når jeg skal ut i det norske samfunnet. Det går faktisk bra når jeg snakker norsk med barn og eldre mennesker. Men når jeg er på jobb ogprate med nordmenn på min egen alder eller nordmenn som er litt eldre enn meg og de begynner å snakke alt mellom himelen og jord, føler jeg meg litt utenfor. Jeg forstår stort sett hva de snakker om, men jeg kan ikke uttrykke meg i for hold til det de snakker om. Jeg føler meg dum og idiotisk noen ganger. 

Jeg vil ikke holde meg unna nordmenn, men jeg føler ganske ofte at jeg gjør det.  Jeg skulle ønske at jeg har norske venner på min egen alder. Men jeg klager ikke. Jeg har det bra og jeg skal komme meg videre, uansett hva de sier om meg!