Bergens test

I dag er det bare seks dager igjen til at jeg skal ta eksamen i norsk. Jeg vet egentlig ikke hvor jeg står, i forhold til hvor jeg burde være, det er jeg faktisk ikke klar over. Jeg har ikke vært så flink til å pugge norsk i de siste månedene som det jeg var for to år siden. Nordmenn som jeg kjenner sier at jeg er flink, at jeg er dyktig til å snakker norsk og at jeg kan vise at jeg er ansatte både her og der, men jeg skulle ønske at de slutter til å si det til meg. Fordi, i realiteten, så er jeg avhengig av å lære sammen med en nordmann som ikke gir meg  noe ekstra toleranse fordi at jeg er utlending, men som er spesielt opptatt av å plukke av meg de små feilene jeg gjør (for eksempel forskjellen mellom o og u) og sier. Jeg husker en norsk mann som jeg har møtt på biblioteket før. Han sa til meg at etter at utlendinger har lært seg norsk blir de slurvete. De føler at norsk forstår de allikevel, derfor begynner man å bruke de ca. 20% småfeilene, og opplever at man nesten aldri får noen reaksjonen på det. Nordmenn vil helst ikke rette deg, bortsett fra de gamle pasientene som jeg hadde tidligere. Jeg sa til meg selv den gangen, at jeg kommer aldri til å bli sånn. Jeg skal snakke helt perfekt. Med det mener jeg ikke minst grammatikk, men også fonetisk. Men nå er jeg ikke helt sikker. Jeg er lei meg, fordi at jeg vil ikke stryke til eksamen, men jeg vet også, at jeg ikke fortjener å bestå.