Knask eller Knep

Allehelgensdag er en katolsk høytidsdag i november. Flere synes dette er en morsom og litt spennende ting å feire. Noen tilbringer dagen på kirkegården hvor de hedrer egne døde slektninger. Mange små barn kler seg litt skumelt ut og går rundt i nabolaget og roper "Trick or Treat." I Norge sier man "Knask eller Knep." Men for meg er dette mer enn vanlig dag. Dette er en dag hvor jeg bare kryppe tilbake til sengen min, gjemme meg til dagen er over og minnes den mannen som jeg tenke på hver eneste dag, PAPPA!

Å være etterlatt tar mye energi. Jeg misunner de etterlate som har slektninger som døde pga alvorlig sykdom som kreft osv. Da kan man forberede seg på å miste kjæren sin. Selv om det har gått nesten to år, føles det fortsatt tomt. Jeg savner han og jeg vet at det gjør moren og søstrene mine også selv om vi aldri snakket om det. Den tanken at jeg kunnet utføre omsorg for andre mennesker, men ikke fikk mulighet til å gjøre det til min egen far har forfulgt meg. Jeg skulle ønske at jeg hadde makt til å stille tiden tilbake så jeg kunne få kommet tilbake til den tiden faren min levde og kunne sagt at jeg var så lei meg for de dagene jeg bare hadde passerte han på kjøkkenet når jeg kom slitten hjem fra jobben, og de gangene jeg ble irritert når han hadde stilt så mange spørsmål til meg. Jeg skulle ønske at jeg kunne få tid til å sitte samme med han og snakket om hvordan dagen hans har vært. Jeg skulle ønske at jeg kunne få en sjanse til å bevise hvor glad jeg er i han. Jeg elsker deg daddy ;(((

Utenforskap

"Pernille Pederson." Dette navnet kommer ikke til å glemme. Hun er en av de kollegene mine på Diakonhjemmet Sykehus og den andre nordmannen som sa til meg at jeg snakker dårlig norsk og at det virker som om jeg akkurat har kommet hit til Norge og nettopp begynt å jobbe her. 
Hun sa ikke dette da jeg var istedet. Hun visste ikke at jeg pleide å ta opp rapporten. Det er egentlig ikke meningen å spionere på dem. Det var bare min måte å lære norsk på, og jeg har aldri trodd at noen skulle snakke sånn om meg. Dessutten er Pernille veldig snill og hyggelig mot meg.

Jeg følte alt og ingenting den første gangen jeg hørt opptaker. Jeg måtte bekrefte dette til den norsk kameraten min, selv om jeg er 99% sikker på at jeg forstår hva hun sa.
Kanskje hun har helt rett. Kanskje jeg virkelig snakker dårlig norsk. Kanskje jeg bare trodde at jeg ville klare meg i det norske samfunnet, men i virkeligheten, gjør jeg ikke det. i hvert fall er det det jeg ville tro.

Jeg var utrolig heldig å fikk jobben på Sykehuset og traff dyktige og hyggelige  sykepleiere. Dette har lært meg mye og jeg føler meg ganske trygg når jeg skal ut i det norske samfunnet. Det går faktisk bra når jeg snakker norsk med barn og eldre mennesker. Men når jeg er på jobb ogprate med nordmenn på min egen alder eller nordmenn som er litt eldre enn meg og de begynner å snakke alt mellom himelen og jord, føler jeg meg litt utenfor. Jeg forstår stort sett hva de snakker om, men jeg kan ikke uttrykke meg i for hold til det de snakker om. Jeg føler meg dum og idiotisk noen ganger. 

Jeg vil ikke holde meg unna nordmenn, men jeg føler ganske ofte at jeg gjør det.  Jeg skulle ønske at jeg har norske venner på min egen alder. Men jeg klager ikke. Jeg har det bra og jeg skal komme meg videre, uansett hva de sier om meg!

Bergens test

I dag er det bare seks dager igjen til at jeg skal ta eksamen i norsk. Jeg vet egentlig ikke hvor jeg står, i forhold til hvor jeg burde være, det er jeg faktisk ikke klar over. Jeg har ikke vært så flink til å pugge norsk i de siste månedene som det jeg var for to år siden. Nordmenn som jeg kjenner sier at jeg er flink, at jeg er dyktig til å snakker norsk og at jeg kan vise at jeg er ansatte både her og der, men jeg skulle ønske at de slutter til å si det til meg. Fordi, i realiteten, så er jeg avhengig av å lære sammen med en nordmann som ikke gir meg  noe ekstra toleranse fordi at jeg er utlending, men som er spesielt opptatt av å plukke av meg de små feilene jeg gjør (for eksempel forskjellen mellom o og u) og sier. Jeg husker en norsk mann som jeg har møtt på biblioteket før. Han sa til meg at etter at utlendinger har lært seg norsk blir de slurvete. De føler at norsk forstår de allikevel, derfor begynner man å bruke de ca. 20% småfeilene, og opplever at man nesten aldri får noen reaksjonen på det. Nordmenn vil helst ikke rette deg, bortsett fra de gamle pasientene som jeg hadde tidligere. Jeg sa til meg selv den gangen, at jeg kommer aldri til å bli sånn. Jeg skal snakke helt perfekt. Med det mener jeg ikke minst grammatikk, men også fonetisk. Men nå er jeg ikke helt sikker. Jeg er lei meg, fordi at jeg vil ikke stryke til eksamen, men jeg vet også, at jeg ikke fortjener å bestå.