Bølger

 Mitt barn og sjøen

Jeg tenker ofte på autisme som sjøen. Kanskje fordi jeg er mor til et barn med autisme, og fordi jeg vet hvordan det føles å stå ved vannkanten og prøve å forstå noe som er både vakkert, kraftfullt og til tider uforutsigbart.

Slik som sjøen har sitt eget språk – av bølger, strømmer og dyp – har også barnet mitt sitt. Noen dager er som stille vann, rolige og lette å være i. Andre dager kan små endringer i rutine eller stemning slå inn som plutselige bølger, og da må vi holde godt fast – begge to.

Folk ser kanskje bare overflaten. De ser det barnet mitt gjør eller ikke gjør. Men jeg vet at under overflaten finnes det et helt hav av tanker, følelser og inntrykk som ikke alltid finner veien ut i ord. Jeg har lært å lytte til det usagte, til blikket, rytmen i pusten, små bevegelser – tegn som andre kanskje ikke legger merke til. Det er mitt kompass.

Mitt barn har lært meg at ikke alt trenger å forstås på den "vanlige" måten. Det er en styrke i det uvanlige. Det er orden i kaoset, selv om det ikke alltid ser slik ut. Og det er skjønnhet i dybden, selv om man må lete litt lenger for å se det.

Som med sjøen, har jeg lært å møte barnet mitt med respekt, ikke med forventningen om at det skal endres, men med viljen til å tilpasse meg. Jeg kan ikke styre bølgene, men jeg kan lære å navigere dem – og å stå støtt ved siden av.

Jeg er mor til et barn med autisme. Og som med sjøen – jo mer jeg lærer, jo mer beundrer jeg det.