"Jeg trenger hjelp."
Det var det hun sa – jenta som er like gammel som Arianna. Hun sto foran klesstativet og forsøkte å henge opp uniformen sin, men hun var ikke høy nok til å nå opp. Jeg gikk bort og hjalp henne.
Etterpå så hun på meg og sa: "Tusen takk."
Hun heter AJ – like søt som mitt eget barn, og medlem i barnekoret i gudstjenesten. Etter hvert kom de andre barna i koret inn i garderoben for å skifte. De var akkurat ferdige med oppgaven sin. De snakket sammen – på norsk, filippinsk og engelsk – og det stakk i hjertet mitt. For det minnet meg om alt som er annerledes med Arianna.
I dag er en av de dagene hvor jeg kom hjem fra kirken med et tyngre hjerte. Jeg føler meg mer nedstemt enn lettet. Burde ikke kirken gi meg fred og ro?
Vi har gudstjenester på lørdager, og de siste ukene har jeg kjent at jeg gruer meg når helgen nærmer seg. For lørdag betyr at jeg skal følge Arianna til kirken – et sted fylt med barn.
Barn som løper, prater, synger og leker sammen.
Barn som samhandler, stiller spørsmål, roper "jeg trenger hjelp" og sier "tusen takk". Barn som ber og er som med i koret.
Barn som klarer å sitte stille i over halv time under gudstjenesten.
Og så er mitt skatt Arianna der.
Vakker. Egen.
Ikke mindre verdt. Ikke mindre elsket.
Men annerledes.
Og det gjør vondt – ikke fordi hun er annerledes, men fordi verden ikke alltid vet hvordan den skal møte henne.
Noen ganger tenker jeg:
Hva om Arianna også kunne ha ropt "jeg trenger hjelp"?
Hva om hun også kunne ha sunget sammen med de andre barna, løpt rundt i gangen, byttet språk uten å nøle?
Hva om hun kunne ha funnet sin plass i fellesskapet uten at jeg trengte å være på vakt hele tiden?
Men det er ikke slik. Ikke for oss. Ikke for henne.
Arianna snakker ikke enda. Hun må ha et hjelpemiddel eller bruke hendene sine for å si at hun vil ha hjelp. Ofte kjenner vi det på hvordan kroppen hennes uttrykker det på andre måter.
Hun liker ikke mas. Hun vet ikke enda når andre barn er slemme mot henne. Hun kan bli frustrert. Når koppen hennes er full, kan hun eksplodere ved å slå seg selv i vrang. Kos og klemmer gir henne trygghet. Hun kan bruke lang tid på å regulere nervesystemet sitt, noe de fleste barn ikke trenger. Men hun har det reneste hjerte. Hun dømmer ikke. Når hun er glad, smitter det. Det er ekte.
Noen ganger er hun i sin egen verden. En verden som ikke alle ser, men som jeg kjenner så godt.
Og som mor …
Det gjør vondt.
Ikke fordi jeg ikke aksepterer henne. Tvert imot – jeg elsker henne dypere enn ord kan forklare.
Men fordi jeg ser hvordan hun faller utenfor.
Fordi jeg ser det andre tar for gitt.
Fordi jeg bærer sorgen over alt hun må kjempe for – og alt hun kanskje aldri vil oppleve.
Jeg kjenner nå at jeg begynner å bli svak i troen. Jeg begynner å ha tampo til Gud. For jeg vet at Han er allmektig og hans kraft er uendelig. Men samtidig, midt i alt dette, vet jeg at det er Gud som gir meg den styrken jeg ikke visste at jeg hadde.
En styrke som vokser i det stille – gjennom netter med lite søvn, dager med tålmodighet, og øyeblikk som i dag, hvor hjertet mitt er tungt, men likevel slår for kjærlighet.
Jeg vet at Gud ser oss – også i det vi ikke sier høyt.
Han ser Arianna. Han kjenner hennes indre verden. Han vet hva hun trenger, før hun selv kan uttrykke det.
Og han vet også hva jeg trenger – som mor, som kvinne, som menneske.
Jeg føler meg utenfor.
Jeg kjenner ofte på at jeg ikke hører til – at jeg ikke har noe til felles med dem.
Men likevel bærer jeg håpet med meg.
Ikke fordi alt er lett, men fordi kjærligheten til Arianna gir meg mot til å stå i det som er vanskelig.
Jeg vet at vi går en annerledes vei. Men det er vår vei.
Og hun lærer meg å se livet fra et annet perspektiv – et langsommere, dypere, sannere.
Kanskje det er nettopp der Gud møter meg:
Ikke i styrken min, men i sårbarheten.
Ikke i det jeg får til, men i det jeg våger å bære.
Ikke i det som er perfekt, men i det som bare er… ekte.
Og kanskje, bare kanskje, vil noen en dag se Arianna –
ikke bare som annerledes, men som hel.
Som den hun er.
Og det håpet… det bærer meg gjennom.
