Livet mitt forandret seg for over 2 måneder siden, etter at fikk jeg Sola (første valpen min). Jeg skulle egentlig bare se henne, men jeg ble forelsket i henne ved første blikk. Så jeg kjøpte henne og tok henne med meg hjem samme dag.
De første dagene var de verste. Hun gråt hele tiden, lyttet ikke på meg, skjønte ingenting av hva jeg sa, tisset og bæsjet overalt og selvfølgelig bet alt som hun kunne bite. Jeg har gjort noe undersøkelse og lest mange artikler om å skaffe seg en valp. Jeg visste at det er livs forpliktelse og at det krever mye arbeid, men dette var mye mer jobb enn det jeg hadde forventet (særlig for meg som bor alene i en 36kvm leilighet uten hage/balkong og jobber 10 timer om natten). Alle mine daglige rutinene ble snudd opp ned. Jeg ble sliten og lei meg. Leiligheten min var kaos hver gang jeg kom hjem fra jobb. Fritiden min forsvant. Jeg fikk ikke nok søvn fordi hun vekket meg midt på natten og gråt. Til slutt ble jeg syk pga. for mye stress og manglende søvn. Da begynte tvilen å komme til hodet mitt. Jeg kom veldig nærme til å omplassere henne. “Er valpen min slem?”, “Kanskje det ikke var så lurt å skaffe seg en hund?”, “Kanskje det er best å sende henne tilbake til oppdretten?"
Nå kan jeg ikke forestille hvordan jeg hadde disse tankene til henne. Alle de dårlige holdningene er nå borte. Hun lærte seg fort. Det blir mye enklere etterhvert som hun vokser opp. Sola er fem måneder nå. Hun har blitt verdens vennligste og søteste valp. Hun har mye selvtillit og er livsglad. Hun liker å leke og har aldri vært redd til og med for store hunder. Leiligheten blir lysere hverdag. Tanken av å miste henne en dag knuser hjerte mitt.
Hvis man bare venter og er tålmodig nok, kommer man til å se at valpestadiet ikke skal vare så lenge. Det er bare midlertidig. Når det er over, kommer man til å savne det. Så kos mens det varer, beholde sin humor og gi oppmerksomhet og kjærlighet valpen trenger.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar