ecotrail

Stolt. Målrette. Suksessrik. Ikke blid. Og dehydrert.

Dette er de første ordene som jeg kommer på, etter å ha fullførte mitt første terrengløp i min løpe karriere.

Litt stolt fordi jeg var den eneste filippinske damen som deltok og fullførte  det første Ecotrail løpet i Oslo.

Målrettet fordi jeg alltid har delt mine tanker om hva som skal til for å lykkes.
Suksessrik fordi jeg igjen fikk en mestringsfølelse når jeg nådde mållinjen.

Ikke særlig blid fordi jeg stort sett ikke fikk se og ikke fikk nyte og kose meg med naturen pga det varme været. I tillegg ble jeg bare nr 181 av alle de totalt 206 kvinner som deltok ;(

Og dehydrert fordi det ikke finnes drikke stasjoner underveis i løpet.
Jeg hadde bare en flaske med vann og den var allerede tom etter ca 10 kilometer. (skikkelig ikke lurt å ikke lese manualen før løpet)

Nå starter jakten på neste medalje. Målet er å reise til mange forskjellige steder i Norge og løpe.
Etter dette, så skal målet kanskje bli å løpe på mange forskjellige steder i verden.
Utfordrende, men ikke umulig.

Terreng løp

En glatt vei. Ujevn vei. Ankelbrudd. Stup i terrenget. Kulde. Plutselig regn. Tretthet. Å gå seg vill. Dette er noen av de tankene som svirrer rundt i hodet mitt, nå som mitt første ordentlig terreng løp nærmer seg. Jeg har meldt meg på 18 km Ecotrail for første gang. Vi skal løpe fra Fossum ved Bogstadvannet ned til Lysaker stasjon og helt til mål. Løpet har kombinert urbane stier med nærhet til byen og sjøen, men inneholder samtidig også terrengløping.Når man er vant til å løpe på asfalt, er det kanskje en del som man frykter ift. terreng løp. Jeg deltok i Salomon terrengløpskarusellen på Sognsvann i fjor og jeg kjente at jeg løp treggere da, fordi at vanligvis så løper jeg på asfalt. Jeg kjente at jeg var usikker for hvert et eneste steg jeg tok. For hvert steg kom frykten om at jeg kunne skade meg, og at dette skulle bli slutten på min løper kariere. Men nå har jeg klart å overvinne alle de redselene som jeg hadde. Målet mitt er å fullføre løpet på 2 timer og to kvarter. Lykke til meg ;)

Farta

Alle er i gang. Det skal telles fra 10. Når det kommer til 0, kan alle begynne. Skritt for skritt. Pulje for pulje. Tiden samt hvor langt man kan løpe bestemmer hvilken puljen vedkommende tilhører.Det tok nesten 25år før jeg fant min arena. Det begynte da jeg flyttet til Norge. I begynnelsen var det liksom at jeg bare skulle passe inn i samfunnet. Etterhvert ble jeg avhengig av det. Det virker som om en “drug” at hvis jeg ikke får det, i løpet av uka, da blir jeg i dårlig humør.Jeg løper minst en gang i uka. Om sommeren nyter jeg sola og løper ute, men om vinteren er det mest løping inne på tredemølla.Jeg har ikke så mange hobbyer bortsett fra denne. Jeg husker at jeg ble spurt av søsteren min en gang hvorfor jeg bruker tid, krefter og penger på å delta i arrangementer som løping? Jeg kunne ikke svare henne og jeg var litt usikker på hvorfor. Det er kanskje fordi jeg ikke vet hvordan jeg skal forklare den seiersfølelsen man føler når man krysser mål linjen. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare henne dette, slik at hun vil forstå at det ligger mye læring og disiplin i å løpe med et startnummer på brystet. Eller kanskje jeg rett og slett ikke er sikker på svaret selv. Hvorfor det?Jo, det er fordi det finnes så mange grunner til at jeg løper. Løping er ikke bare en hobby, det er min måte å utrykke meg på. For meg så er det en enkel teknikk for å koble av på. En utfordring for forsøke å finne ut hvor min grense går. Et håp om at kroppen skal kunne tåle den belastningen dette medførte. Et ønske om å gå ut av min komfort sone. Dette er min måte å stresse ned på. Når alt er galt, så er det dette som gjør meg glad. Jeg løper fordi dette gjør at jeg får sove godt om natta. Det å gjøre meg selv forferdelig utmattet, er den mest avslappende delen av dagen min. Jeg løper fordi jeg rett og slett kan. Det er en del av livet mitt. Og det er noe som jeg virkelig digger å holde på med.#langdistanseløper #høytpuls #luka

Tro, håp og kjærlighet

En ting som ikke alle vet om meg, er at troen min på Gud har betydd veldig mye for meg. Likevel snakker jeg veldig sjelden om det. 

Det er ikke fordi at jeg ikke er stolt av den menigheten jeg tilhører. 

Heller ikke fordi jeg er redd for å bli identifiserte som “troende freak” i det norske samfunnet (La oss innrømme at flesteparten av nordmenn ikke lar prester kritisere dem, eller fortelle hva de skal gjøre, mene eller tro. 

Noen tror kanskje ikke på Gud i det hele tatt.) Faktisk er troen min en lidenskap som gir hverdag min mening.

Jeg synes at det er trygt å ha noen å tror på, særlig når man er i en vanskelig situasjon. Siden jeg var liten, er dette noe jeg har sett fra foreldrene mine. Dette skal jeg også vise videre til mine barn senere.

Men hva med de små barn? Hva betyr troen deres for dem? Hvordan beskriver de kjærlighet? Hva er håp for dem? Disse er de spørsmålene stilte jeg til en del barn i min menighet fra, ca. 10-18 år. 

Her er linken til en kort lys-bildeframvisning om deres opppfatning av tro, håp og kjærlighet.

https://vimeo.com/home/myvideos

passord: proud to be inc

Mens jeg laget den filmen ble jeg imponert over disse barna, alt de kunne, men mest av foreldrene deres. De har gjort en god jobb med å lære opp disse barna, om hva som egentlig er betydningen av tro, håp og kjærlighet;)