Tårene

Bak i mange innvandreres suksess, ligger det ofte mange skjebner og historier, 

historier som ikke en gang de nærmeste kolleger og venner kjenner til.

Jeg husker det første året jeg kom til Norge. Det var et mareritt. 

Jeg er en utlending. Utseendet mitt taler mot meg. Jeg kunne ikke norsk og jeg prater dårlig engelsk. Jeg hadde ikke noe jobb pluss det var så dyrt å leve her. I tillegg er det mye man må lære seg når man kommer til et nytt land. Jeg måtte begynne helt på null og helt på nytt. 

Alt jeg hadde lært på Filippinnene gjaldt ikke lenger.  

Jeg mistet tilhørigheten min og jeg følte meg utenfor.

Så jeg studerte norsk så godt jeg kunne. Jeg intergrete meg i det norske samfunnet. 

Når ting ikke gikk så fort som jeg ønsket det, begynte jeg å bli frustert, oppgitt og lei meg.

Etter en kort tid innså jeg at jeg kunne klare meg i det norske samfunnet helt alene. 

Jeg fikk en jobb og jeg følte meg trygg i min egen verden. Jeg trivdes med å være alene. 

Men jeg blir aldri fornøyd. Jeg jager og jager alltid etter nye mål.

Da jeg strøk til eksamen i både på Bergenst test og Nasjonale fag i fjor, så kom tvilen snikende, kanskje jeg ikke var så flink som jeg trodde. Kanskje jeg må tråkke på bremsepedalen og ta en pause. 

Men jeg har opplevd mange kjipe ting men jeg kommer meg alltid fort over det. 

Jeg visste at jeg ville få flere sjanser. Når man vet at du får flere sjanser, så har man ikke tid til å grave seg ned. 

Jeg er beviset på at det er mulig å bruke nedturene som en ny start på oppturen, 

fordi at jeg vet jo at det IKKE finnes noen feil, tabber eller fiaskoer, men derimot bare læring, 

som igjen gjør meg smartere slik at jeg er bedre rustet til å gå i gang med neste utfordring.

Folk som reiser seg fra knestående er noe som alltid slår an.

Jeg er ikke perfekt og jeg har opplevd mange fiaskoer i livet mitt, men jeg er stolt over hva jeg har fått til, fordi at nesten hver eneste skritt har vært vanskelig.