never.give.up

I dag sliter jeg med å skrive et klagebrev over eksamen, ikke minst fordi jeg har aldri gjort dette før, men også fordi jeg føler det som om jeg eksponere meg selv for smerter og ydmykelse når jeg gjennomgår de kopiene av svarene mine.

Kjæresten sa til meg at jeg bare skulle la det fare, at det går bra og at jeg kan bare ta en ny eksamen senere. Det er det som er problemet med meg. Når jeg blir såret så tar det tid for meg å komme over til det.

Jeg er en utålmodig person. Jeg liker ikke å vente, nei, jeg hater å vente. Når jeg setter et mål, vil jeg å nå målet med en gang. Derfor blir jeg skuffet over meg selv, når ting ikke går som jeg har planlagt eller vill.

Men jeg har aldri sett på utåmodigheten min som et problem som jeg må jobbe med, fordi denne holdningen hjelper meg til å takle endringer.  Det å være komfortabel med å være ukomfortabel, og kaste seg ut i nye ting er noe jeg er flink til, og som jeg har prøvd å innføre også hos andre.

Jeg har ikke fått med meg alle på avgjørelsene mine. Selv om jeg ikke vil være noen bremse, så må jeg bare være det. Ikke fordi at jeg ikke vil løpe igjen, men fordi jeg vet at noen bedre ting vil skje og at Gud har planner med livet mitt.