never.give.up

I dag sliter jeg med å skrive et klagebrev over eksamen, ikke minst fordi jeg har aldri gjort dette før, men også fordi jeg føler det som om jeg eksponere meg selv for smerter og ydmykelse når jeg gjennomgår de kopiene av svarene mine.

Kjæresten sa til meg at jeg bare skulle la det fare, at det går bra og at jeg kan bare ta en ny eksamen senere. Det er det som er problemet med meg. Når jeg blir såret så tar det tid for meg å komme over til det.

Jeg er en utålmodig person. Jeg liker ikke å vente, nei, jeg hater å vente. Når jeg setter et mål, vil jeg å nå målet med en gang. Derfor blir jeg skuffet over meg selv, når ting ikke går som jeg har planlagt eller vill.

Men jeg har aldri sett på utåmodigheten min som et problem som jeg må jobbe med, fordi denne holdningen hjelper meg til å takle endringer.  Det å være komfortabel med å være ukomfortabel, og kaste seg ut i nye ting er noe jeg er flink til, og som jeg har prøvd å innføre også hos andre.

Jeg har ikke fått med meg alle på avgjørelsene mine. Selv om jeg ikke vil være noen bremse, så må jeg bare være det. Ikke fordi at jeg ikke vil løpe igjen, men fordi jeg vet at noen bedre ting vil skje og at Gud har planner med livet mitt.

Failure

Jeg har aldri likt det ordet «failure» helt siden jeg var et lite barn. Jeg er heller ikke vant å feile . Det fører til tristhet, skuffelse, tap av selvtillit og depresjon. I dag som jeg har fått vite at jeg strøk til den eksamen som jeg tok i april, finner jeg dette derfor skikkelig vanskelig å overkomme.


Eksamen består bare 10 oppgaver som varer i tre timer. Mange opplever dette som innmari god tid. Så jeg lurer på hva det var som gikk galt?! Hvorfor klarte ikke jeg å utnyttet den tiden? Eller kanskje jeg ikke er så flink som jeg trodde.


Jeg klarer ikke å utrykke hvor "lei meg" jeg er. ikke minst fordi at jeg ofret en måned på det kurset helt uten lønn, men fordi at jeg også har jobbet hardt og har til og med holdt andaktsbønn til Gud. Og når man har gjort alt, for det man vil ha og ikke fikk den allikevel, så er det ikke lett å akseptere med en gang at man har tapte på måte ;(


Jeg fortsetter å si til meg selv at det går nok bra og at dette ikke er verdens undergang (for det er ikke det egentlig). Men akkurat nå vil jeg bare ligge her i senga mi og gråte. I morgen er det en ny dag, og om en dag i fremtiden, så vil jeg sikkert bare le av hele greia ;_)