Her skal jeg bli

Klokka er nå 20.10.

Det er så stille og mørkt ute. Jeg så på yr.no at det er minus fem grader i kveld. Men hverken kuldegrader eller vintermørket har noe å si til meg. Dette er første gangen jeg holdt meg hjemme i fire dager, siden jeg flyttet hit. Hadde jeg ikke vært syk, så hadde jeg ikke oppleved dette. Det er litt kjedelig, men samtidig deilig. Det er godt å være i koma til sengs og "recharge" seg selv. Det er moro å ta en pause, slapp av, og koble av fra alt sammen. Jeg trodde at jeg klarer to jobber samtidig (en med 60% og den andre med 50%). Men det var før jeg ble så slitten og ikke orket mere. Det var morsomt å tenke at dette var mitt ønske da jeg kom til landet (å jobbe så mye). Nå er det motsatt. Det er ikke enkelt å begynne et nytt liv selv om man har stor kapasitet til å ta forandring. Det som bidra til å gjør det litt vanskelig er å begynne et nytt liv alene. Kuldegrader og vintermørket har ikke noe å si for meg fordi jeg har oppleved verre ting enn dette.

Jeg husker de første tre månedene mine her i Norge. Det var et mareritt. Jeg hadde ikke noe familie som jeg kan be om hjelp. Jeg hadde ikke noe jobb. Jeg hadde ikke råd til å kjøpe ordentlige vinter klær og jeg kunne ikke norsk. Det verste at jeg bodde hos bekjente som ikke ville at jeg skulle bo hos dem (Sånn føltes det etterhvert). 

De sier jeg har flaks, men jeg tror ikke det. Det er ikke flaks å ha en Gud. Det er heller ikke enkelt å tilpasse seg i det norske samfunnet. Det ligger mye arbeid i å studere for og få jobben på egen hånd. Jeg har vært utrolig opptatt av å gjøre en god jobb. Jeg skal være flink hele tida. Jeg studerer og studerer. Og jo mere jeg studerer, jo mere opptatt er jeg av å lære det jeg hadde lyst til å lære. Hver avgjørelse jeg gjør tar meg et skritt nærmere. Så selv om jeg møter utfordringer på min vei, kan disse ikke hindre meg i å nå mitt mål. Jeg skal jobbe hardt for å etablere meg og jeg er sikrere enn noen gang på at det er her jeg skal bli, kanskje for alltid.