Hvorfor folk skiller seg?

Hva om du våknet en dag og at du innså at du mistet alle følelsene dine for din ektemann? At han har blitt mer en venn heller enn noen du vil ha romantisk forhold til. Skal du fortelle det til han? Eller skal du late som om alt er som før og prøve å gå videre i livet?

De sier at det å være gift er enkelt, men det å holde seg gift er vanskelig. Ekteskap er et tema som forandrer mennesker. Det er et ord som tvinger folk til å forhandle og kompromisse uansett om du liker det eller ikke. Man lærer å sameksistere med noen hver dag, til tross for deres feil-og sine egne. Man lærer å jobbe med det man har i dag, ikke hva du vil ha en dag fra ham eller henne. Man lærer å gi og å motta. 

Men hva er grunner til at ekteskapet ryker?

For meg er det bare tre typer ekteskapet: 

1.Det paret som er heldige og holder på ekteskapet, 

2. Det paret som skiller seg

3. og det som velger og beholde ekteskapet og ha et miserabel liv  med hverandre. 

I Norge er det mer og mer vanlig at folk gjør punkt 2. Her er noen grunner til skilsmisse: 

1. Det er så lett å skille seg i Norge… og folk vil finne den enkleste løsningen.

2. Paret vokser fra hverandre. Dette handler mer om det som skjer sakte og over tid i livet.

3. Gnisten fra tidligere har blitt borte. Dette kan føre til at paret mister interesse for hverandre og at de rett og slett ikke elsket hverandre lenger.

4. Økonomiske problemer. Uenigheter om penger er den vanligste grunnen til at folk skiller seg. Dette kan også være en stor utfordring for mange par.

5. Sex.

Ekteskapet er en vanskelig tomanns jobb. Noen beskriver det som en “rollercoaster.” I dag er det strålende. Men i morgen er det forferdelig. De sier at alt som ikke dreper deg, gjør deg sterkere. Dette er sant. 

drømmejobben

“Pick one skill and do it very well”

“Du kan bli hvem som helst og jobbe med hva du vil hvis du bare jobber hardt nok til å få det til.”

Dette er bare noen av de setningene jeg har blitt fortalt siden jeg var barn.

De sa at jeg kunne bli hva jeg ville og at jeg kunne jobbe med hva jeg ville jobbe hvis jeg holdt mulighetene åpne og jobbet veldig hardt med studiene. Så jeg gjorde det. Oppveksten min var preget av uendelige drømmer om å bli vitenskapsmann, pilot eller lærer. Jeg var ikke nummer1 i klassen min da, men jeg var alltid inkludert i “topp10”. 

Jeg ble ferdig med videregående skole med gode karakterer. Jeg hadde også bestått alle opptaksprøvene jeg hadde tatt for å komme inn på studiet jeg hadde lyst til å ta på den tiden. Jeg ville bli fly mekaniker den gangen, men vi hadde ikke råd, dessverre. Men så jeg fikk tilbud fra tanta mi om at hun skulle hjelpe meg med betingelser: Hun skal betale for mine studier og lommepenger på hennes premisser. Det vil si at jeg skulle studere til sykepleier og skulle bo hos henne. Jeg hadde ikke noe valg på den tiden.  Allikevel gjorde jeg det hun ville og studere hardt.. Etterhvert ble det min drømmejobb.

Så jeg står her nå med vitnemålet i hendene, klar for drømmejobben etter 18års skolegang og 5års  arbeidserfaring. De fleste klassekameraten mine er der allerede, der de jobber fra 7 til 3 for å bygge karriere og redde livet. Men jeg????

Jeg sitter her…og jobber fortsatt som hjelpepleier. Jeg er etablert i landet, har en jobb, bidrar i samfunnet og helt integrert. Jeg føler meg klar til å ta over verden. Men en ting stopper meg:

For andre gang fikk jeg avslag på søknaden min til å bli autorisert sykepleier her i landet. Hvorfor skal dette hindre meg i å få studert og jobbe med det jeg vil?

Du gjør det uten en synlig gulrot i den andre enden, for du vet ikke hvor du er på vei. Du vet ikke engang om alt blir bortkastet. Alt for å få drømmejobben og det lykkelige livet vi alle jager etter.

Hva gjør du når tiden er inne for å skaffe drømmejobben?

Det ordet som pleide å bety målet for alt du har jobbet for i over 20 år. Det eneste som ga alt arbeidet mening. Alt som definerte deg. Så innser du at alt er meningsløst og at drømmejobben bare er en illusjon.