En knust paraply

Forlovelse….det er å gi hverandra et løfte og å vise for hele verden at et par er sammen, og at de involverte parter skal gifte seg.


Det er en bra følelse å bli forlovet. Folk er glad på dine vegne.
Alle du kjenner gratulerer deg osv.
Men mest fordi paret gir en høyere anerkjennelse av forholdet sitt,
og føler at det er på tide å komme videre.


Men hva skjer om man plutselig ikke er så sikker på om han/henne har tatt de riktige avgjørelsene i livet sitt?
Om at vedkommende blir lei av alle kranglingen og sånn…
Man føler seg så såret og at grensen for hva man kan tolerere er overskredet, og at nok er nok.


Jeg er lei meg og fortvilet.
Lei fordi at jeg egentlig burde skrive ting om bryllupet og forberedelser,
men nå gjør jeg det mosatte.
Jeg er fortvilet fordi jeg ikke lengre er like sikker på,
om jeg kommer til å bli så lykkelig,
sammen med kjæresten min.


Noen ganger lurer jeg på hvorfor jeg strevde så hardt
med å få dette forholdet til å funke.
Kanskje fordi jeg ikke vet hva som er mest vanskelig….
Det å fortelle folk at det ikke skal bli noe bryllup,
eller det å begynne helt på nytt igjen.
Uansett hva det er, så vill dette IKKE, bli noe hyggelig å finne ut av. ;(

senggeliggende

Idag er det to dager siden at jeg gjorde noe som jeg aldri har gjort før, og aldri i verden hadde trodd jeg kunne klare…. det er å fullføre en halv maraton.  

Løpet gikk først helt ut til Skøyen, og så tilbake til Aker Brygge og Rådhusplassen. Det var veldig flatt og fint å løpe den første delen av løpet. Og så gikk ferden videre mot Operaen og tilbake mot Karl Johan. 

Det var morsomt i begynnelsen. Man blir jo motivert når man også ser andre løper mot det samme mål. Men de siste 5 kilometrene var det ikke morsomt lenger. Det var så mange følelser som kom frem den gangen. I tillegg begynte jeg å føle smerte i kneet mitt. Jeg kunne nesten ikke gå. Hvert eneste steg gjorde forferdelig vondt og kroppen var nesten tom for krefter. Jeg husker at jeg mistet mitt fokus og at tankene gikk automatisk i hodet mitt…..  

«hvorfor i all verden deltok jeg i dette?» «skal noen se meg hvis jeg tar trikken?» 

Men til slutt tenkte at jeg har forbredt meg som jeg skulle forbredt meg. Hvis de klarer det,,,hvorfor skal ikke jeg også det? Så gikk jeg videre,,,og videre,,,, og videre,,og til målet!  2 timer og 44 minutter..det ble min tid. Jeg er fornøyd med egeninnsats og jeg gleder meg nå til det neste løpet. Men nå skal jeg slappe av og ladde opp mine batterier ;)

Vi bruker timer, dager og år på noe som vi elsker. Det er derfor jeg har så stor respekt for de som klarer å fullføre en hel maraton. Jeg skulle bare ønske at jeg også klarer det en dag.